Fotballvolontøring

Etter diverse små utsettelser og forsinkelser, gjør deg klar for den tredje og konkluderende delen av triologien om vår jobbhverdag i Guayaquil. Vi, Per Egil og Kristine, er da fotballvolontørene. Dette innebærer å spille fotball, være linjedommer, holde oppvarminga og sitte på tribunen og heie. Siden vi som oftest ikke jobber sammen, vil vi skrive hvert vårt lille innlegg, og prøve å ikke gjenta hverandre alt for mye.



Peggis

Med mine minimale fotballkunnskaper og ferdigheter var det noe overraskende å bli tilbudt jobben som fotballvolontør. Men jeg takket allikevel ja, forberedt på å bli frastjålet det lille jeg har igjen av verdighet av fjortenårige ecuadorianske fotballspillere. Og det har for så vidt skjedd; jeg klarer så vidt å henge med når tolvåringene spiller, men ellers foretrekker jeg å holde meg unna heller enn å bli rundspilt av gutter vel seks år og seksti centimeter mindre enn meg, og gjør heller nytte for meg som linjedommer eller hjelpetrener eller noe sånt noe.

Som den eneste volontøren med variabel arbeidstid starter jobbdagen min enten klokken åtte med morgentrening før skolen, eller klokken to-tre med ettermiddagstrening. På tirsdager og torsdager, når jeg har morgentreninger, står jeg opp med resten av volontørene (sans Kristine, som kun har ettermiddagstreninger) og drar fra Casa rundt sju. Jeg tar stort sett følge med Erlend, en av de faste volontørene, en 23 år gammel økonomistudent og fotballentusiast (med nærmest kronisk dårlig mage, som har ført til at jeg noen ganger har tatt følge med Kristine
og Andre i stedet). Bussturene går stort sett med på å klage på hvor mye ecuadorianske skolejenter fniser og stirrer: vi har lært oss å kjenne igjen de verste, som fortsatt stirrer og fniser like mye som første gang vi var uheldige nok til å havne på samme buss som dem. Morgentreningene, som jeg liker best, er for barn under tolv år, stort sett, og er vel der jeg føler jeg gjør mest nytte for meg. Treneren deler som oftest ungeflokken i to, og gir den yngste delen til Erlend og meg. Vi prøver deretter som best vi kan og holde disse i aktivitet med noen øvelser i en halvtimes tid, før vi setter i gang en kamp. Etter en times spilling i rundt tretti grader og stekende sol drar så barna på skolen mens vi setter nesa hjemover, og er hjemme rundt elleve.

Rundt elleve er også tida jeg står opp når jeg har ettermiddagstreninger, og ikke trenger å dra før halv to cirka. På disse treningene er det flere aldersgrupper, opp til de eldste som har bikka nitten, og har enten håret stappfult av voks eller caps bak frem (enkelte har blitt observert med to caps(er?), oppå hverandre, en hver vei). Strengt tatt er det ikke egentlig treninger om ettermiddagen siden det har pågått en turnering stort sett hele tida jeg har vært her (og treningskamper før det), så min rolle blir stort sett enten å være linjemann eller rett og slett tilskuer. Dette er på en måte helt greit ettersom ettermiddagstreningene foregår på den aller varmeste delen av dagen da temperaturen flere ganger har toppa 35 og sola nesten uten unntak står alene midt på himmelen. På den annen side er det ikke akkurat det mest givende jeg har gjort. Vi kommer hjem i skumringen rundt halv sju, akkurat i tide til å sutre over at ingen har starta å lage mat enda.


Kristine

I motsetning til alle volontørene kan jeg sove lenge hver eneste dag. Å jobbe ettermiddager er både og. I tidsrommet fra kl 08.00, da jeg vanligvis ikke klarer å sove mer, til kl 11.00, når Per Eigil endelig får kavet seg opp, er det litt ensomt her på Casan, og stor sett ingenting å gjøre. Kl. 13.00 bærer det av sted til jobb sammen med Andre, volontøren jeg jobber med. Andre er en 30 år gammal mann med mastergrad i ett eller annet innen økonomi, alltid blid og ekstremt sosial. På vei til bussen treffer vi som regel på skole- og Centro Creer-volontørene ferdige for dagen, slår av en liten prat, før vi haster av sted for å unngå og komme for sent på jobb. Vi opplever noe av det samme som Per Eigil og Erlend på bussen, men i mindre grad i og med at ingen av oss er 2.03m høy (Per Eigil har på en måte blitt Guayaquils nye attraksjon på lik linje med elvepromonaden). Vel framme starter treninga med å håndhilse på alle i samkjør med ordene “Hola” eller “Buenas tarde“ (god ettermiddag). Fotballkulturen er litt forskjellig i Ecuador enn i Norge. Fotballbanen er også en sosial møteplass for alle mødrene og resten av barna deres. Etter fotballtreningen blir vanligvis halvparten av laget igjen samt mødrene, og fortsetter å spille på sidelinja, prate med hverandre eller se på de eldre spille. De har som regel også dukket opp en trening i forkant, så store deler av dagen deres går med til fotball. Vi jobber på to forskjellige baner, blokk 5 og blokk 9. På den sistnevnte er det alltid masse folk på tribunen. Arbeidsdagene er litt kortere der (er hjemme kl 17.30 i stedet for kl 18.30) og hvis damene spiller kamp i vår treningstid, får jeg lov til å være med. Laget består av damer fra 14- 50år, så nivået kan variere en del. Til tross for stor aldersforskjell og varierende nivå, har de det ekstremt morsomt sammen, og du ser at fotball kan ha utrolig mye å si for enkeltmennesker. Etter endt treningsøkt avsluttes dagen med igjen å håndhilse på alle, men denne gangen si “Chao” før det bærer av sted til bussen og forhåpentligvis står varm mat og venter på oss hjemme (alltid bare ønsketenkning).


Det var alt vi hadde for denne gang. Håper dere fikke ett lite innblikk i hva vi hovedsakelig driver med her nede. I dag er den siste jobbdagen for oss alle, noe vi syns er litt vemodig. Nå venter en ukes ferie i Baños på oss med bl.a. jungelbesøk, rafting, marsvinspising og strikkhopping. Forvent et heftig blogginnlegg når vi kommer tilbake, evnt et lite ett om forrige uke i kveld. Hasta la vista.

PS: vi glemte å skrive om løshundene som går rundt og bæsjer på banen. Digg…


PPS. På grunn av litt forskjellige faktorer, først og fremst frykt for å bli rana, fikk vi bare med oss kamera på jobben én dag, som også var dagen vi tok med filmkamera og filma hverandre in action. Derav litt få bilder. Kristine var for anledningen med meg (Pers) og Erlend på banen i Bloque 17.

Trinidad de Dios

Her følger andre del av den spennende triologien om jobbhverdagen vår. Denne delen omhandler noe av livet på Trinidad de Dios. Skolen vi jobber på er en bambusskole som nå har fått to klasserom i mur. Disse to har blitt bygd mens vi har vært her, noe som viser at det nytter hvis man virkelig vil. “Hvis vi ikke kan drive skole i bambusklasserom, kan vi heller ikke drive skole i murklasserom!” Dette er noe av grunnen til at skolen fortsatt stort sett bare er av bambus. Selv om det blir mye bråk og vanskelig å få med seg hva som blir sagt, er det fantastisk å se hvordan elevene møter opp hver dag og at skolen faktisk fungerer, selv om alt er relativt. Vi er veldig glade og stolte over å få være med på et sånt prosjekt som dette her, og håper på at skolen i løpet av noen år kan bli en murskole, der elevene vil få enda bedre utbytte av undervisningen.

Marit og Carolina

Likt som Centro Creer begynner dagen i sekstiden. Da er det gjerne litt frokost på kjøkkenet med enten müsli, brødskiver eller bare juice. Når klokka nærmer seg halv sju er Marit og Joachim klare til avgang. Av og til med andre volontører, av og til bare de to. Koselig uansett. Turen til jobb består av litt gange ned til MetroViaen, som oftes er denne stappfull av både store og små. På denne bussen må man stå som sild i tønne, men som den heldige jenta Marit er, får hun av og til lov å sitte. Dette er overhodet ikke tilfellet for Joachim. Videre går turen med en av tre mulige busser. Det er forskjellig komfortklasser på disse bussene. Den beste har vi bare opplevd en gang. Der er det myke seter og plass til beina. I alternativ nr. to, er det plastseter, men nok plass til beina. På det tredje og siste alternativet, som vi prøver å unngå, er det metallseter og overhodet ikke plass til beina, selv ikke Marit får plass til beina på denne bussen. I tillegg er Joachim over gjennomsnittet høy og skaller ofte i taket, noe lokalbefolkningen syns er veldig underholdene. Veien med denne bussen er innholdsrik og det er mye gøy å se på. Vi kan blant annet nevne ribba kyllinger, kjøtt dekt av fluer, masse mennesker og en god dose søppel. Mot slutten av turen, når vi kommer inn i Voluntad de Dios(som kanskje er Guayaquils fattigste område), tar asfaltveien slutt og en berg og dalbane-lignende busstur kan begynne. Spesielt ille er det om vi har havnet på bussalternativ nr. tre, noe som gjør at alle kroppens ledd slåes gule og blå. I tillegg kan det nevnes diverse pustebesvær forårsaket av støv, ettersom bussen kjører med både vinduer og dører åpne.


Vel framme ved skolen er det tid for morgenformasjon, før klassene går hvert til sitt. Klokken er nå ca kvart på åtte, og timene kan begynne. Vi er i hver vår førsteklasse der alderen er fem til seks år(bortsett fra en som er 9 år). Herlig. Dagen begynner ofte med dagens dag og dato, som skrives på tavla. Etterpå følger gjerne en type spanskundervisning, bestående av å skrive etter læreren. Denne seansen kan gjerne ta en time/halvannen. I noen tilfeller lærer også barna hvordan de skal uttale de ulike bokstavene. Dette blir det ofte mye lyd av, noe som fort smitter gjennom bambusveggene. Når klokken nærmer seg halv ti, er det tid for “Que hora es?”, som er en sang om hva som skal skje. Halv ti er det lunsjpause fram til klokken ti. Lunsjen til elevene består som oftes av cola på pose, bananchips, empanadas uten fyll(altså bare fritert deig) og andre godterivarianter. Dette gjør at når timen igjen skal starte er det mye energi.



Andre økta består ofte av “sumas” som er en form for matte. Utover i denne økta begynner klassene å bli ganske så bevegelig. Denne bevegeligheten kan innebære løping rundt i klasserommet, leken “ hvem som kan hoppe lengst fra pulten og ned på gulvet”, forstyrre de andre elevene ved en eller annen aktivitet, bygge hytter eller andre ting som ikke har med faget å gjøre. Vi kan gjentatte gnager høre den andre fra naborommet klart og tydelig utrykke “SIENTATE!” Når klokka er tolv er skoledagen ferdig og elevene blir hentet av sine foreldre.

Her jobbes det for en gangs skyld!

Veien hjem er ofte ganske så trøttende, og det er ikke akkurat sjelden vi tar en liten dupp på den ene bussen. Men ta det med ro. Det er alltid en av oss som er på vakt, i tilfelle det skulle dukke opp noen ulumskheter. På veien hjem er det som regel ikke å forrakte å kjøpe en is på bussen, og kose seg med denne til hele 10-15 cent. Bussturen hjem er ikke mye ulik bussturen til skolen, bortsett fra at det er om mulig enda varmere og klammere på bussen. Turene til og fra skolen tar som oftest en time, men det hender at vi må vente på bussene en god tid, for det er ikke akkurat noe rutetabellsystem ute og går.

Joachim og Michael "Jackson"

Noen av forskjellene på klassene er hvordan lærerne gjennomgår det elvene skal gjøre. Hos Joachim finnes det så å si ingen gjennomgang. På den andre siden av bambusveggen, hos Marit, foregår det litt gjennomgang, men dette er allikevel ikke i nærheten av norsk skole. Noe annet som skiller deres skolehverdag fra den vi er vante med hjemme er antall fag. Våre klasser blir “undervist” i Spansk, matte ,og engelsk en gang i uken, samt diverse klipp og lim aktiviteter. I tillegg er det bare et par av elevene som følger med, noe læreren tydeligvis ikke synes er et problem. Vi har derfor sett det som vår oppgave og prøve å hjelpe læreren til å få ro i klassen. Det er ikke så lett, spesielt ikke når læreren selv enten setter seg ned og begynner med ingenting, eller går ut av klasserommet, for så å komme tilbake etter en ti-minutterstid(om ikke mer). Kommunikasjonen mellom oss selv og lærerne er ikke alltid den beste, noe som gjør at vi ikke alltid vet helt hva oppgavene vi får går ut på, dersom vi i det hele tatt er så heldige å få en oppgave. Foreløpig har vi ennå ikke hørt at vi gjør en god jobb, eller at det er bra at vi tar initiativet til å få kontroll over klassen. Om dette er bevisst, kan man jo aldri vite, men elevene setter nå i hvertfall pris på at vi er der. Dette vises med en fantastisk hengivenhet og kjærlighet, og ansiktene deres lyser op når vi kommer inn på skolegården om morgenen. Det er jo alltid hyggelig og bli møtt med “Hola“, og “ei hand og holde i“. Det at barna har så mye livsglede og optimisme på tross av de forholdene de lever under, er en gave å se.

Enrique i full fart


Marit med klassen sin


Buss, støv, søppel og humper!

Livet på Centro Creer

Dere tror kanskje at alt vi gjør her i Ecuador er bare fryd og gammen (mest gammen), at det hele er en eneste stor ferie med strandliv og indianermarkeder. Det er kanskje ikke så rart at dere kan ha det inntrykket, da mesteparten av blogginnleggene våre omhandler nettopp dette. Men det er jo tross alt ikke bare derfor vi er her. Under følger første del av triologien om vår jobbhverdag i Guayaquil.

Lars og Carla

Det starter allerede før klokken er seks. Klokken ringer, og Pernille, Tanita og Karin står opp. På kjøkkenet møter de Lars med to bananer i hendene, og når klokken har blitt halv syv, sitter vi alle og venter på at Ole, en av de “faste volontørene”, skal komme ned fra leiligheten. Det tar sin tid, som regel et kvarter eller mer. Når kollegaen ankommer basengområdet, tar vi beina fatt og går bakveien ned til Metroviaen.

Nelsson og Pernille

Bussturen er sjeldent hyggelig. Guttene får så å si aldri sitte, mens jentene av og til blir tilbudt plass. Med en kapasitet på 37 sitteplasser og 123 ståplasser er altså sjansene minimale for en behagelig busstur med tanke på at byens innbyggertall ligger på mellom tre og fire millioner. Når første bussetappe er unnagjort, venter en kort spasertur med mange tut og blikk før vi ankommer det som fungerer som et slags busstopp. “Venga, venga”, ropes det, og det gjelder her å hoppe på bussen hvis det er ønskelig å komme med. Disse bussene er som regel dekorert på ulike måter, og Ecuadorianernes kreativitet overrasker stadig. Å komme av bussen er et prosjekt i seg selv. Det gjelder å stavre seg mot inngangen når det nærmer seg riktig hjørne, og deretter hoppe av i kjørende tilstand. Nesten. På nevnte hjørne venter ofte kolegaer fra Centro Creer, som alle må kysses på kinnet hvertfall tre ganger daglig. Snart skimtes en liten van i det fjerne, med en fyr hengene ut av døren og et noe alternativt interiør. Vi presser oss inn i en allerede full bil, og tar fatt på en relativt kort reise som like gjerne kunne blitt tilbakelagt til fots. Området vi kjører gjennom blir ansett for å være såppas lite trygt at biltransport er nødvendig. Det kan nevnes at det var i dette området fjorårets volontører, og også Karin, ble ranet. Det knyttes alltid en hel del spenning til om bilen takler den siste kneika opp mot Centro Creer. Så langt har det gått bra, mot alle odds. Turen fra Casa til Centro koster i alt 65 cent, ca 3 kroner.

Marilin Mora under morgenformasjon

Vel fremme setter vi oss ned og venter på at barna skal ankomme. De slippes ikke inn porten før 07.50, og da er det på nytt duket for ti minutter med kyss, klapp og klem før morgenformasjonen begynner. Det hele åpnes med litt lett morgengymnastikk (faktisk bare litt veiving med armer), før vi snakker en stund om hvilken dag det er i dag. Deretter følger dagens bønn. En noe spesiell opplevelse hvis Marilin Mora, en av Karins elever, er tilstede. Bønnen åpnes med ordet señor, og dette føler tydeligvis Marilin er hovedpoenget med hele bønnen, så hun velger like gjerne å gjenta dette gjennom det hele. Hvordan hun klarer å underholde oss dag etter dag med kun ett enkelt ord er noe som er en kunst å forklare. Og til tross for våre litterære nådegaver, så er faktisk dette vår akilleshæl. Det nærmeste vi kommer en beskrivelse er et rungende og nasalt “neño!!!”. Hun avslutter ballet med et prangende “AMEN”. Resten av forsamlingen er også relativt urolig, og mange velger å løpe av gårde under seremonien. Etter dette går barna til sine respektive klasserom.

Pernille sin klasse består i hovedsak av døve ungdommer i alderen 14 til 27 år, i tillegg til en med Downs syndrom og noen intellektuelt tilbakestående. Karin er assistent i en klasse med ungdommer fra 13 til 20 år. Her har du flere med Downs syndrom, samt en del intellektuelt tilbakestående. Felles for alle er at de er nokså lavtfungerende, og flere har store adferdsproblemer. Derimot har Lars en klasse med stort sett oppegående elever. Elevene som er fra 10 til 14 år har blant annet Downs syndrom, fysiske handikap, noen døve og andre med uspesifikke diagnoser. Tanitas klasse har en døv og et stort antall med Downs syndrom som også tror de er døve. Disse er i alderen 6 til 9.
Selv om aktivitetene varierer fra dag til dag, så er det viktig for barna å ha rutine. Derfor er det en rekke gjøremål som gjentas hver dag. Det går som regel i skriving av eget navn, vasking av bord og hender og ordning av timeplan. I tillegg til dette har de forskjellige klassene varierende aktiviteter for hver dag, slik som julepyntlaging, gymnastikk, musikkterapi, tur til butikken, manikyr, matlaging og vasking av klær og klasserom. Dagen er over allerede klokken 12, men det er bemerkelsesverdig hvor slitene vi blir etter bare en 4 timers lang arbeidsdag. Nå venter en enda slitsommere hjemreise med stekende sol, døde hunder og innpåslitende gateselgere.


Skolens mål er å gjøre elevene så selvstendige som mulig, slik at de kan fungere noenlunde i samfunnet. Dessverre blir dette hemmet av klassenes dårlige sammensetning av diagnoser og sviktende familieoppfølgning. Men allikevel er Centro Creer en utrolig viktig institusjon i et samfunn hvor handikappede blir sett ned på og undertrykt. Det er rørende å se hvor mye senteret betyr for elevene og familiene, og hvordan enkelte lærere legger sjelen sin inn i arbeidet. Mange av elevene ville vært mye verre hadde det ikke vært for senterets gode arbeid, og vi er alle stolte av å være en del av dette, om så for bare en kort periode.

Tanita med klassen sin

Pilsener og pizza

Finn Chimbarazo!

Nå kan vi tenke oss at dere har ventet i spenning (spesielt Anne). Hva kan ha vært grunnen til at søndagen tok en plutselig og uventet vending? Hvorfor forlot vi Cuenca klokken halv åtte om morgenen, når planen egentlig var landsbybesøk med marsvinspising?

Det var fotball. Alltid er det fotball. Når eneste mulighet for å få sett en fotballkamp her i landet var søndag klokken 12, ble valget relativt enkelt. Vi måtte tilbake, samme hva. Flaks for oss at enda en fetter eller onkel eller bestefar eller hva det nå var, kunne stille opp med minibuss for å frakte oss over fjellene og tilbake til Guayaquil. Som en ekstra bonus var været strålende, utsikten nydelig, lamaene mange og stemningen i gruppen god på vei ned fra fjellene. Vi klarte til og med å skimte Chimbarazo, Ecuadors høyeste fjell, i det fjerne. Det må også nevnes at nevnte fjell er det punktet i verden som er nærmest solen.

Men så det viktigste, da. For fotballen er alltid viktigst, uansett. Med relativt dårlig margin var vi på plass på George Capwell Stadium, EMELECs, vårt nyutnevnte yndlingslags hjemmestadion. For mellom fire og fem dollar fikk vi sikret oss relativt fake drakter, slik at vi hele gjengen var rustede for å heie seieren i havn/mål. Det hele kunne begynne.


Til tross for billige billetter, var det ikke noe å si på plassene. Stemningen rundt oss var stigende i takt med kampens hete. Det gikk litt trått i begynnelsen. Ikke alle fikk med seg at motstanderen Espoli fra Quito (politiets eget lag forøvrig) scorte like etter avspark. Men derimot da de blå utlignet til 1-1, var jubelen stor og sambafaktoren høy blant volontørene. Dette var moro. Uten helt å kunne teksten på sangene, hoiet vi med av full hals på “Vamos, vamos azules… nananananananana.. Vamos a ganar”
Våre gode plasser og greie utsikt ble likevel forverret av de stadige selgerene som valgte å plassere seg rett foran oss. Med overvekt av ølsalg, var det ikke alltid lett å oppdrive vann, ei heller bananchips som vi alle har blitt så glade i (bortsett fra Lars som ikke helt har skjønt greia).

Men tilbake til kampen. Uten å kunne påberope oss sportsjournalistiske evner, kan det nevnes at spenningen nådde uante høyder. Vi snakker to røde kort, utallige gule kort og et spill som holdt seg konstant på Espolis banehalvdel. For å trekke paralleller kan denne kampen sammenliknes med Nederland-Portugal, kvartfinalen i EM 2004. Det var nesten ikke til å holde ut hver gang den motoriserte sykebåren rykket ut på banen for å plukke opp restene av Espoli-spillerne. Cruz Roja gjorde en kjempeinnsats, godt beskyttet av politiet med batonger.

Kampens klimaks kom i pausen i form av pauseunderholdningen. To gigantiske oppblåsbare flasker, henholdsvis Pilsener og Volcan, ble fraktet ut på høyre banehalvdel. Volcan føk opp i en fart, helt uten problemer. Pilsener derimot ville andre veier. Flasken ville ikke opp og kampen kunne ikke gå videre før flasken stod. Spenningen steg og steg. Hvordan ville dette ende? Joda, det gikk som det måtte gå. Flasken reiste seg til slutt, og ble i stående i nærmere ti sekunder. Det fikk holde. Kampen måtte fortsette.

Igjen, tilbake til kampen. Etter pauseinnslaget var publikum såppas yre og oppspilte at skjellsordene begynte å hagle. . “Hijo de puta”, “mierda” og “puta madre”. Av hensyn til bloggleserne, unnlater vi å oversette. Kampen fortsatte i det vie og det brede, med total dominans fra EMELEC sin side. Vi vet ikke om det kan ha hatt noe med at Espoli lå under med to mann. Det kan tenkes. Jo mer vi nærmet oss 90 minutter, jo hetere ble stemningen og fetere ble sjansene. Kom det til å holde?

Det er mange grunner til at EMELEC er vårt nye favorittlag:
- Barcelona, det andre laget i byen, er ute av serien.
- Michel, mannen til Kristin, er hardbarka EMELEC-fan
- Blått er hått
- Det var ingen andre muligheter for å få sett fotballkamp under oppholdet
- Fjorårets volontører heide på Barcelona
- Solidariske som vi er, tar vi alltid parti med mindretallet, i dette tilfellet de rike som heier på EMELEC, Guayaquils svar på Lyn

Kvelden ble brukt til pizzaspising og generell kos på Casa. Vi har det alle fint. Hilser så mye til alle der hjemme. Været er bra, jobben går fint.

Kampen endte forresten 1-1

Enkelte av oss har motatt klager på at ikke alle har blogget ennå. Det har sin forklaring i at vi alle blogger i fellesskap. Det er altså ikke nødvendigvis undertegnede som står for innholdet, ei heller formuleringen i de ulike innleggene. Så om dere savner innlegg fra deres egne håpefulle, vit at de er der og kanskje til og med har forfattet innleggene du leser. Vi prøver å bytte på hvem som logger inn, men det er ikke alltid det blir i favør av deres barn.

Mot nye høyder/Fjolls til fjells

Torsdag etter jobb tok vi igjen midlertidig farvel med Casa og satte kursen mot fjellene mot sør. Rettere sagt dro vi til Cuenca, tredje største byen i Ecuador, og Kristins andre hjemby. Kristins svigerfamilies hjemby, i hvert fall. Vi fikk en relativt ekstrem busstur gjennom et landskap som minner litt om norske fjell i grunnen, bare at fjellene er mye større, og grønnere, veiene er brattere, totalt uten belysning og stort sett helt uten gjerder. Derav “ekstrem”. Ørene poppa noen ganger på vei opp mot det høyeste punktet på vel 4200 (!) meter over havet. I Cuenca ble vi plukka opp av andrekeeperen på Deportivo Cuenca, et av topplagene innen Ecuadoriansk fotballsport. Også kjent som Kristins svoger (mannen, ikke laget, til dere grammatikknazier; ja pappa, jeg snakker om deg). Stas.Vi fikk vite på forhånd at vi skulle bo rett over gata for Kristin og hele hennes svigerfamilie (som, hvis dere ikke har fått det med dere og/eller skjønt det da er Ecuadorianere), det vi ikke helt hadde fått med oss var at vi bodde rett over familiens egen private lille gate i deres gjestehus, som vel er større en de minste internatbygningen på Fredtun. Vi fikk også for første gang siden avreise fra Fredtun sove med ordentlige dyner, noe vi alle satte pris på ettersom det faktisk blir kalt i Cuenca om nettene.

Dagen etter møtte vi friske og opplagte til sightseeing- og kanskje først og fremst shoppingtur i downtown Cuenca. Vi er vel alle enige om at Cuenca er en noe mer sjarmerende by enn Guayaquil, og generelt sett mer sjarmerende en de fleste andre byer i verden (fritt frem for “Hva med …” kommentarer, Kristine vil nevne Farsund, og nå går allerede diskusjonen, as I type). Cuenca har i hvert fall litt flere flotte bygninger, deriblant opptil flere svære katolske kirker, og litt færre slummer og gigantiske kjøpesentere enn det er i Guayaquil. Betraktelig flere av både gringos og cholas (look it up) var det også. Pernille presterte faktisk å møte på en tildigere klassekamerat gjennom ti år, rett foran Cuencas gigantiske katedral. Mye klein samtale fulgte. Mesteparten av dagen ble tilbrakt på et av byens mange markeder, der vi ga indianerne et relativt kraftig boost i årslønna, tross mye halvhjerta pruting. Tilbake hos familien Alvarez ventet en typisk Ecuadoriansk kyllingrett, tilberedt av Señora Alvarez herself, som Lars desperat prøvde og feilet med å få oppskriften på. Vi hadde videre enn muy koselig kveld med allsang over oppvasken og fremvisning av Løvenes Konge på dvd.

I frykt over å ikke få brukt nok penger sto vi opp ekstra tildig lørdag morgen og reiste rett ut på shopping igjen. Som oppladning til den kommende fulle arbeidsuka (eneste femdagersuka vi får her) dro vi deretter på byens nyåpnede spa, med tilhørende varm kilde. Det var ganske digg. Utmattede og tilfredse, men sultende, dro vi på en liten restaurant for å smake mer av den lokale maten. Også ganske digg. Veldig, faktisk.

Søndagen tok en uventet vending. Fortsettelse følger i neste innlegg.

Bandet "Per Eigils"

Mor og Datter

En chola tuslende rundt i Cuencas gater

Cuenca med Pernille og Karin i forgrunnen

Hei og hopp!

Nå er vi endelig tilbake på bloggen igjen. Det tok sin tid, men nå er vi her. Kort oppsummering siden sist. Onsdag, torsdag og fredag var vanlige arbeidsdager for alle, bortsett fra for Joachim og Marit. Ettersom skolen de jobber på hadde ferie denne uka, ble de plassert på andre arbeidsplasser. Onsdag og torsdag hospiterte de på Centro Creer i sør(de andre jobber i nord), mens de på fredag var med Kristine og Per Eigil på fotball, som forøvrig hadde sin første uke som fotballvolontører. Fredagskvelden ble brukt til å spise nachos og is, samt dytte Per Eigil ut i bassenget(godt jobbet, Kristin).

Lørdag var vi igjen klare til å reise fra Casa for å utvide horisonten vår når det gjelder ecuadoriansk geografi. Denne gangen gikk turen til Playas, som er en liten kystby ca en time fra Guayaquil. Etter litt "hora ecuadoriana" var vi avgårde. Da vi kom fram var det blå himmel, skinnende sol og en vind som krøp seg oppover mot Richters skala. Stranda lokket likevel og Stillehavet hadde god temperatur. "Uten mat og drikke, duger helten ikke", og det gjelder også for oss, og dermed reiste vi avgårde for å spise noe så ecuadoriansk som empanadas. Digg! Ellers ble det grillmat til middag på Hosteria Bellavista(der vi bodde), noe som ikke var like digg, ei heller ikke like hyggelig for skolens budsjett. Kvelden ble brukt til sosialt samvær.

Søndag var det nok en gang blå himmel og skinnende sol. Det var intet annet å føre enn å strandelere. Resultatet ble en drastisk endring av hudfarge(for de fleste gjelder ikke dette brun!). Nok en gang ble det empanadas til lunsj, mens vi valgte å spise middag i byen. Oppholdets første fiskemåltid ble inntatt av flere.

Mandag morgen våknet de fleste av oss med store smerter etter gårsdagens strandelering. Det å nevne fargen rosa sier kanskje sitt. Vi kan i tillegg nevne Kristines hovne øyne med en liten antydning til andregradsforbrenning under øyet, hummerens fravær(Per Eigil) fra jobb tirsdag, Marits rosa øyenskygge, Karins smerteparti under brystene og Pernilles ujevne leggskille m.m. Vi kommer vel heller ikke unna Jakkas rosaskjær. Resten av oppholdet i Playas ble brukt til fuktighetskremering av diverse kropper og avslaping i hengekøyparken og andre skyggebelagte områder. Etter en rask stopp innom vår favorittempanadassjappe, ble vi hentet av enda en fetter i minibuss, som brakte oss tilbake til salsakurs på Casa. Salsa falt i smak hos de fleste(merk: de fleste). Lars sier nå ja til å bli med mor på salsakurs der Kristine gladelig stiller opp som filmcrew.

Tirsdagen på Centro Creer gikk med til melonplanting, lett gymnastikk, putelaging, og andre tidskrevende aktiviteter som gjennomgang av timeplan og skriving av fornavn/forbokstav. Marit og Jakka hadde sin første dag på skolen i dag. Det medførte mye støy og klipp- og limaktiviteter, samt å lære seg bokstaven b. Av våre to fotballvolontører var det bare Kristine som var i stand til å våge seg ut i sollyset, riktignok iført caps og solfaktor 100.

Ellers kan vi nevne at vi har to kommende Hollywood-stjerner i blant oss. Jakka og Lars har nemlig vist sine skuespiller-/engelskferdigheter på en av Ecuadors største tv-kanaler. Det dreier seg om kjøp av leilighet, mellom student og bibliotekmanager. Gleder oss til videre prestasjoner.

Nos vemos

Merk leggskillet til Pernille

Det uungaaelige?

Ja, da har det vi fryktet, men ogsaa ventet, skjedd. En av oss har blitt ranet, og det var meg, Karin, som var den uheldige.

Vi som jobber paa Centro Creer fikk vaere med laererne paa hjemmebesoek til elevene i dag. Dette gjoer de for aa evaluere og se hva de kan gjoere for aa bedre situasjonen til barna. Jeg var med to laerere paa besoek til en elev i klassen hvor jeg hjelper til. Etter besoeket stod vi ute ved en vei i slummen og ventet paa aa bli plukket opp. Midt i en samtale mellom de to laererne, hoerte jeg dem si "stakkars Karin, stakkars Karin", uten at jeg helt skjoente hvorfor. Rett etterpaa kom det en mann bort, og Jill og Katy begynte aa ta av seg klokkene. Slik som jeg var blitt fortalt, ga jeg fra meg det jeg hadde (ikke det store tapet, 1,5 dollar). Han spurte etter mobil, men jeg sa at jeg ikke hadde. Han sjekket lommene mine, hvor han bare fant en flaske med antibac.

Mens mannen stod der, fortalte Jill og Katy at de jobbet paa et kristent senter for funksjonshemmede barn. "Dios te ama", sa de ogsaa, som betyr Gud elsker deg. Det fungerte tydeligvis, for kort etterpaa kom han tilbake med klokkene deres.

Det hele var i grunn lite dramatisk. Ingen vaapen ble brukt, og fyren var lite agressiv og lite truende. Likevel var det en veldig ubehagelig opplevelse, og taarene begynte aa trille da jeg forstod hva som foregikk. Heldigvis hadde jeg Jill og Katy der til aa passe paa meg, og kort etterpaa moette jeg paa Kristin, Lars og Pernille. Derfra dro vi videre sammen paa enda et besoek.

Det gaar bra med meg, og jeg sitter ikke igjen med de store traumene. Det var ubehagelig der og da og i en liten stund etterpaa, men naa gaar alt fint. Saann skjer, og heldigvis gikk det saa bra som det gjorde. Faar bare haape at det var foerste og siste gang.

Vi trenger deres hjelp!

Man skulle tro at vi nyfrie sjeler ville bruke minibussturen hjem fra Montañita paa ting som meditasjon og soving. Men den gang ei. Jo mer vi naermet oss Guayaquil, jo mer hoeylytt ble stemningen. En diskusjon som aldri ville ta slutt, en diskusjon som dreide seg om den soete gjaerbaksten med kanel som vist over paa bildet. Enkelte mente hardbarket at det heter "kanel i svingene" fordi det er mest illustrerende. Andre igjen noyde seg med noe saa enkelt som kanelboller.

For at husfreden skal bestaa, trenger vi hjelp utenifra. Vi maa faa tatt en avgjoerelse, og det noksaa raskt. Saa avgi din stemme til hoeyre, og legg gjerne igjen en kommentar her hvor du argumenterer for valget ditt.

Muchas gracias a todos

Montañita, myggstikk, marked, m.m.

Etter å ha feira vår suverene tredagersuke (se forrige post) brukte vi lørdagen på å farte rundt litt her i Guayaquil. Bortsett fra Lars. Selv før vi ankom første stopp på dagens sightseeingtur, den fantastiske iguanaparken, startet leppene hans å miste sin karakteristiske farge og han innrømet at han følte seg noe kvalm. Dermed ringte vi etter en taxi som kunne ta ham tilbake til casa alianzas trygge omgivelser. Innholdsrik taxitur fulgte, som Lars vil at det skrives så lite som mulig om her. Vi andre beundret iguanaene en liten stund, før vi tok en tur langs elvepromenaden, stakk innom det lokale indianermarkedet, og klatret opp på en utsiktstopp og endte kvelden på en heller skuffende fancy restaurant. Nok om det.

Dagen etter var Lars i bedre form, og siden vi hadde fått fri et par dager (tredagersuker virker som normen i dette landet), haiet vi en minibuss til Montañita, surfeinstruktørenes hjemby. Til alle frie sjeler der ute: vi har funnet utopia. Montañita er for hippier, av hippier, med en og annen forvirra gringo og sliten lokal butikkeier her og der. Den dagen vi ankom byen ble fort klart at vi ikke var de eneste som hadde tatt turen til Montañita den helgen, ettersom alle herbergene var fulle. Kristin, vår reservemor, tok da på seg ansvar for å finne en stall eller lignende. Dette var tidspunktet Jakka valgte til å avsløre at han egentlig var ganske syk. Per Eigil var ikke helt fin i formen heller (og har vansker med å skrive om seg selv i tredjeperson men de tvinger meg). Etter en drøy times leting klarte Kristin å finne et firemannsrom på det hostellet i verden med hardest "madrasser" til de fem jentene, og et noe illeluktende, loppe- og mygginfisert rom til guttene, der Jakka fikk sovet av seg basiluskene. Selv måtte hun nøye seg med å dele en seng med en katt og andre mindre hyggelige kryp på et sovesalsloft over leiligheten til noen partyglade lokale. Rent bortsett fra sovesituasjonen, Jakkas noenogseksti nye stikk (uvisst om fra loppe eller mygg) og Kristins diverse bitt (hva som forårsaket dem vil vi strengt tatt ikke vite) var Montañita ganske chill i grunn. Såpass chill, faktisk, at vi alle dro ut dagen etter for å kjøpe diverse artikler alle frie sjeler trenger (alt lovlig, æresord). Resten av dagen ble brukt til å tasse rundt i byen som de frie sjelene* vi nå hadde blitt. Det må nevnes at Per Eigil, som den barske vikingen han er, var den eneste som trosset de vanvittige stillehavsbølgene og tok seg en (frivillig) dukkert i det haiinfiserte ecuadorianske farvannet. Lars badet bare nesten da han måtte skylle ut sanden av håndkleet sitt etter at det, og i grunnen han, og skoene hans, hadde blitt tatt av tidevannet. Ellers spiste vi en skikkelig crappy middag på Machu Pichu Bar and Restaurant (unngå den) og var maks hippier på en liten billiardbule der vi sippet alkofrie piña coladas og inca cola. Så stakk vi tilbake i minibussen til fettern til han som kjørte oss til Montañita, sammen med nevnte fetters kone og to døttre.

Dagen i dag (tirsdag) har gått knirkefritt, med litt shopping på det mest yalla markedet vest for midtøsten og deretter null shopping på det største kjøpesenteret i Ecuador. I morgen er det tilbake på jobb, avreise 06:30. Bortsett fra fotballvolontørene (Per Eigil og Kristine) som drar 13:00, haha.

Med det blogger vi ut for i kveld.

*alles nye favorittuttrykk


Iguana i Iguanaparken. Vi gav den navnet Pernie

Kristine på indianermarkedet

Alle sammen sans Marit (som tok bildet) og Lars (som var sengeliggende)















Tanita og Pernille på utsikten















Jakka er syk i Montañita















Frie sjeler på hippiebule (bare inca cola i flaska da) og t.h. er Karin en fri sjel (layoutet ble litt sært)