Buenas!

Etter å ha nytt et bedre tacomåltid, er det tid for å oppsummere små og store hendelser fra de to siste dagene.

Alt i alt har det å jobbe gått bedre og bedre for oss alle. Det som første dagen begynte som slitsomt og vanskelig, har nå blitt hyggelig, gøy og givende. Etter å ha hatt med oss Kristin på jobb, ble det litt enklere å forstå hva som skulle være våre oppgaver. Barna ble også enklere å holde styr på.

Å bo på Casa Alianza medfører en del norsk. Derfor begynte vi med spanskundervisning i går. I forskjellige grupper, inndelt etter nivå, lærte vi nyttige fraser til jobben, verb, frukt, kroppsdeler og andre ting som gjør sjansen for å rote seg bort litt mindre. Kjekt.

I mangel på lyst til å lage middag, dro vi i går ut for å spise sammen med fem av de "faste" volontørene her. Det å kunne gå ut å spise på en bedre restaurant for 5 dollar (ca. 26 kroner) går helt greit for oss. Kristin har forlatt oss til fordel for familien, og gjenlatt oss med en hel masse penger (som vi klarte å svi av på taco og is i dag). Derfor var det greit å ha med seg noen som kjenner byen litt bedre enn oss ferskinger.

Ellers kan vi meddele at følgende har skjedd:
-Trening i gymsalen på Casa
-Tett do på jenterommet. Pose involvert.
-En hel masse tuting, stirring, roping, måping, plystring og andre kroppslyder hver gang noen innfødte ser oss.
-Skogbrann
-Kristin og Karin har blitt kalt gordita (altså feite)
-Kosing og klemming og promping og raping på jobb på Centro Creer
-Inntakning av kyllingwok laget av Karin og Pernille
-Is-spising sponset av Kristin
-En hel masse buenos dias/buenas tardes/buenas noches til alle og enhver på gaten
-Lars har lært om dyr, men ikke om gatos
-Kristin har blitt tilbudt mange søte barn
-Læreren til Karin ble imponert over at hun kunne skrive
-Læreren til Pernille tror hun er døv
-Kjøping av juice til 6 doller, is til 7 dollar. En bolle derimot koster rundt 50 øre, og kjøttdeig er nesten gratis.
-Lars og Pernille har lært ecuadoriansk tegnspråk. Illustrasjoner kommer kanskje en gang.


Og sånn ser det ut når Kristin forlater byen

Og as we're blogging, ble Tanita kastet i bassenget av Per Eigil og Kristine. Etterpå var det bare rett og rimelig at Kristine ble kastet i bassenget. Per Eigil slapp unna.

Første dag i felten

Endelig var dagen kommet hvor vi skulle ut i arbeidslivet. Vi var alle veldig spente og fulle av forventninger. Tanita, Pernille, Karin og Lars skulle alle til Centro creer ( handicap- senter), mens Per Eigil, Marit, Joachim og Kristine(pluss Kristin) satte kursen mot barneskolen, der en idrettsdag med 170 elever ventet.

Vi som var på Centro Creer visste svært lite om hva skulle gjøre da vi troppet opp på skolen, men vi ble straks tildelt en klasse. Pernille og Lars ville veldig gjerne være sammen med en annen nordmann pga vanskeligheter med språket, men det viste seg å ikke være mulig. Så vi ble plassert i ulike klasser med en størrelse på 8 - 15 elever som alle hadde ulike grader av funksjonshemninger. Barna var blant annet døve, hadde Downs Syndrom, autisme, hyperaktivitet og andre fysiske begrensninger. Til tross for mange individuelle behov, var klassene først og fremst delt inn etter alder. Dette skapte en del komplikasjoner. Generelt sett gikk det bra, men språket var helt klart en hindring for enkelte. Det var en del misforståelser ute og gikk, og kommunikasjonen med lærerene var ikke helt på topp. Dette førte blant annet til at vi ikke visste helt hva vi skulle hjelpe til med i klassen, og til tider følte oss litt i veien. Lars sa for eksempel at han følte seg mer som en elev framfor en assistent:P Men vi ser positivt på det, og satser på at det vil gå bedre etterhvert!

Barneskolen: De tre dagene vi skal jobbe denne uken har skolen aktivitetsdag, derfor har våre fotballvolontører Kristine og Per Eigil blitt med for å hjelpe til. Sammen med to andre volontører skulle vi aktivisere og holde kustus på barna. Vi visste ikke hva som ventet oss og ble mer eller mindre kastet ut i det, uten noen særlig form for plan. Fotballvolontørene startet logisk nok med fotball, og tok med seg et par klasser på det. Det begynte veldig bra med å spille jentene mot guttene, men etterhvert ble noen av jente lei og begynte å leke "Bro, bro, brille" midt på banen. Guttene på sin side begynte å gå i tottene på hverandre, noe som førte til en del tårer. Setningen "El me pego(han slo meg)" ble flittig brukt.
På den andre halvdelen av banen holdt Marit og Joachim til. De kom ikke like fort igang med en aktivitet, men etterhvert fikk de igang noen leker. Deriblant "Katt og mus", "Bro, bro, brille" og en eller annen ecuadoriansk lek. Etter at oppfinnsomheten tok slutt sendte de klassen sin over på fotballbanen. Dette ble ikke den store suksessen. De endte med at barne brukte målene som klatrestativ.
Alt i alt var dagen nokså kaotisk, men uten kaos ingen lærdom. Imorgen stiller vi med nytt mot, mer disiplin og mange skinnende fløyter.

Kjære alle dere der hjemme!
Vi beklager dårlig bloggvirksomhet igår. Det grunner i mye program og hardkjør her borte. De siste dagene har vi blitt vist rundt på ulike steder. I går var vi på D-MIROs (Misjonsalliansens mikrokredittprosjekt) hovedkontor og fikk høre om deres prosjekter. Etter dette reiste vi rundt til tre ulike lånekunder og så hvordan de hadde det. Det var ganske overveldende å komme inn i slummen for første gang. Forholdene hos de vi besøkte var varierende. Men alle var fornøyde med D-MIROs prosjekter.
I dag har vi også vært på tur. Denne gang med Nina. Vi reiste til slummen i nord denne gang. Vi kjørte inn i enorme områder med slum. For hver bakketopp vi kom til åpnet det seg nytt landskap med små hus. De er laget av bambus og noen er også i mur. Første stopp var skolen der Marit og Jakka skal jobbe. Der er det allerede to norske jenter som arbeider som volontører. Mange smilende barn ventet oss, og jeg tror de fleste ble sjarmert i senk. Rektoren der var også en veldig positiv dame. Etter dette reiste vi og så en fotballbane og en skole til. På denne skolen jobbet en norsk volontør på 70 år! Denne skolen var kommet et hakk lenger enn den andre i byggeprossessen. Store deler var alt i mur. Rektoren der, Angela, håpet å utvide til en praktisk ungdomsskole innen 5 år. Vi reiste innom en kirke etter dette for å se noen prosjekter som var satt igang der. Til slutt gikk turen til Centro Creer. Der ble vi møtt av hyggelige barn, ungdom og ansatte. Tanita, Lars, Karin og Pernille skal alle jobbe her. Etter lunsj på Misjonsalliansens hovedkontor, fikk vi en innføring i det nyoppstartede HIV/AIDS-prosjektet drevet av Misjonsalliansen. Problemet med HIV/AIDS ligger dypt forankret i kulturelle verdier og skikker her i landet, og det var mye sjokkerende som kom frem blant annet om kvinners posisjon. Alle stedene vi besøkte var svært fornøyde med misjonsalliansens arbeid. Vi blir veldig slitne av dagene her, og nå venter senga enda klokka bare er halv ti. Marit og Kristine laget middag i dag. Den var veldig god! Da takker vi for oss! mm, mm, mm, å, sjæl!


På besøk hos en D-Miro lånekunde som lager stoler


Deler av fattigdomsområdet



Skolen Marit og Joachim skal jobbe

Å være på reisefot i 23,5 timer

Er først og fremst slitsomt. Men til alle dere der hjemme; vi lever, og vi har det fint.

14 timer i strekk på fly er ikke like gøy som man skulle tro. Særlig ikke når enkelte mangler fungerende TV. Kjipt for dem. Uansett ble det lite søvn på de fleste (med unntak av Per Eigil, som sov seg gjennom store deler av reisen). Det merkes fort på energinivået her vi ligger henslengte som kadaver på sofaen på Casa Alianza.

Da vi dro fra Torp i går, regnet det. Gradestokken lå på rundt kaldt. Det var ikke tilfellet på de nederlandske Antiller hvor vi hadde et pitstop. Klokken tre på natten lå temperaturen der på 28 grader. Overlevbart. Det var heller ikke noe å si på temperaturen da vi kom ut av flyplassen i Guayaquil. Vi klager hvertfall ikke.

I stedet for å utbrodere om strikking, besviming, Starbucks, dårlig flymat, vannmangel og andre ting som oppstår på en reise, legger vi ved noen bilder for å illustrere.

Vi kommer sterkere tilbake når vi har fått oss litt søvn. Hasta luego!

Avreise fra Torp til Amsterdam:

På flyplassen i Amsterdam:



Like før avgang Ecuador!

Frokost på Casa Alianza

Tre dager til avreise

Da var det bare tre dager til vi setter kursen mot Guayaquil, Ecuador. Sykt? Ja, det synes vi. Tenk at det bare er fire dager til vi får varmesjokk, matforgiftning og ransfobi for fullt. Vi velger å tro at vi er forberedt på det hele, noe vi helt sikkert ikke er. Diverse besøk fra tidligere volontører og snakk fra andre erfarne har hvertfall gjort sitt for at vi gleder oss. Sol, varme, mennesker, mat, kultur, jobb, livserfaringer, eventyr, moro. Det kan jo ikke bli ille, kan det det?

Vi håper dere vil følge oss på bloggen. Kommentarer settes alltid pris på.

Spente hilsner fra volontørene

Hei hå!

Tjohei, blogg på gang. Ikke verst.