Trinidad de Dios

Her følger andre del av den spennende triologien om jobbhverdagen vår. Denne delen omhandler noe av livet på Trinidad de Dios. Skolen vi jobber på er en bambusskole som nå har fått to klasserom i mur. Disse to har blitt bygd mens vi har vært her, noe som viser at det nytter hvis man virkelig vil. “Hvis vi ikke kan drive skole i bambusklasserom, kan vi heller ikke drive skole i murklasserom!” Dette er noe av grunnen til at skolen fortsatt stort sett bare er av bambus. Selv om det blir mye bråk og vanskelig å få med seg hva som blir sagt, er det fantastisk å se hvordan elevene møter opp hver dag og at skolen faktisk fungerer, selv om alt er relativt. Vi er veldig glade og stolte over å få være med på et sånt prosjekt som dette her, og håper på at skolen i løpet av noen år kan bli en murskole, der elevene vil få enda bedre utbytte av undervisningen.

Marit og Carolina

Likt som Centro Creer begynner dagen i sekstiden. Da er det gjerne litt frokost på kjøkkenet med enten müsli, brødskiver eller bare juice. Når klokka nærmer seg halv sju er Marit og Joachim klare til avgang. Av og til med andre volontører, av og til bare de to. Koselig uansett. Turen til jobb består av litt gange ned til MetroViaen, som oftes er denne stappfull av både store og små. På denne bussen må man stå som sild i tønne, men som den heldige jenta Marit er, får hun av og til lov å sitte. Dette er overhodet ikke tilfellet for Joachim. Videre går turen med en av tre mulige busser. Det er forskjellig komfortklasser på disse bussene. Den beste har vi bare opplevd en gang. Der er det myke seter og plass til beina. I alternativ nr. to, er det plastseter, men nok plass til beina. På det tredje og siste alternativet, som vi prøver å unngå, er det metallseter og overhodet ikke plass til beina, selv ikke Marit får plass til beina på denne bussen. I tillegg er Joachim over gjennomsnittet høy og skaller ofte i taket, noe lokalbefolkningen syns er veldig underholdene. Veien med denne bussen er innholdsrik og det er mye gøy å se på. Vi kan blant annet nevne ribba kyllinger, kjøtt dekt av fluer, masse mennesker og en god dose søppel. Mot slutten av turen, når vi kommer inn i Voluntad de Dios(som kanskje er Guayaquils fattigste område), tar asfaltveien slutt og en berg og dalbane-lignende busstur kan begynne. Spesielt ille er det om vi har havnet på bussalternativ nr. tre, noe som gjør at alle kroppens ledd slåes gule og blå. I tillegg kan det nevnes diverse pustebesvær forårsaket av støv, ettersom bussen kjører med både vinduer og dører åpne.


Vel framme ved skolen er det tid for morgenformasjon, før klassene går hvert til sitt. Klokken er nå ca kvart på åtte, og timene kan begynne. Vi er i hver vår førsteklasse der alderen er fem til seks år(bortsett fra en som er 9 år). Herlig. Dagen begynner ofte med dagens dag og dato, som skrives på tavla. Etterpå følger gjerne en type spanskundervisning, bestående av å skrive etter læreren. Denne seansen kan gjerne ta en time/halvannen. I noen tilfeller lærer også barna hvordan de skal uttale de ulike bokstavene. Dette blir det ofte mye lyd av, noe som fort smitter gjennom bambusveggene. Når klokken nærmer seg halv ti, er det tid for “Que hora es?”, som er en sang om hva som skal skje. Halv ti er det lunsjpause fram til klokken ti. Lunsjen til elevene består som oftes av cola på pose, bananchips, empanadas uten fyll(altså bare fritert deig) og andre godterivarianter. Dette gjør at når timen igjen skal starte er det mye energi.



Andre økta består ofte av “sumas” som er en form for matte. Utover i denne økta begynner klassene å bli ganske så bevegelig. Denne bevegeligheten kan innebære løping rundt i klasserommet, leken “ hvem som kan hoppe lengst fra pulten og ned på gulvet”, forstyrre de andre elevene ved en eller annen aktivitet, bygge hytter eller andre ting som ikke har med faget å gjøre. Vi kan gjentatte gnager høre den andre fra naborommet klart og tydelig utrykke “SIENTATE!” Når klokka er tolv er skoledagen ferdig og elevene blir hentet av sine foreldre.

Her jobbes det for en gangs skyld!

Veien hjem er ofte ganske så trøttende, og det er ikke akkurat sjelden vi tar en liten dupp på den ene bussen. Men ta det med ro. Det er alltid en av oss som er på vakt, i tilfelle det skulle dukke opp noen ulumskheter. På veien hjem er det som regel ikke å forrakte å kjøpe en is på bussen, og kose seg med denne til hele 10-15 cent. Bussturen hjem er ikke mye ulik bussturen til skolen, bortsett fra at det er om mulig enda varmere og klammere på bussen. Turene til og fra skolen tar som oftest en time, men det hender at vi må vente på bussene en god tid, for det er ikke akkurat noe rutetabellsystem ute og går.

Joachim og Michael "Jackson"

Noen av forskjellene på klassene er hvordan lærerne gjennomgår det elvene skal gjøre. Hos Joachim finnes det så å si ingen gjennomgang. På den andre siden av bambusveggen, hos Marit, foregår det litt gjennomgang, men dette er allikevel ikke i nærheten av norsk skole. Noe annet som skiller deres skolehverdag fra den vi er vante med hjemme er antall fag. Våre klasser blir “undervist” i Spansk, matte ,og engelsk en gang i uken, samt diverse klipp og lim aktiviteter. I tillegg er det bare et par av elevene som følger med, noe læreren tydeligvis ikke synes er et problem. Vi har derfor sett det som vår oppgave og prøve å hjelpe læreren til å få ro i klassen. Det er ikke så lett, spesielt ikke når læreren selv enten setter seg ned og begynner med ingenting, eller går ut av klasserommet, for så å komme tilbake etter en ti-minutterstid(om ikke mer). Kommunikasjonen mellom oss selv og lærerne er ikke alltid den beste, noe som gjør at vi ikke alltid vet helt hva oppgavene vi får går ut på, dersom vi i det hele tatt er så heldige å få en oppgave. Foreløpig har vi ennå ikke hørt at vi gjør en god jobb, eller at det er bra at vi tar initiativet til å få kontroll over klassen. Om dette er bevisst, kan man jo aldri vite, men elevene setter nå i hvertfall pris på at vi er der. Dette vises med en fantastisk hengivenhet og kjærlighet, og ansiktene deres lyser op når vi kommer inn på skolegården om morgenen. Det er jo alltid hyggelig og bli møtt med “Hola“, og “ei hand og holde i“. Det at barna har så mye livsglede og optimisme på tross av de forholdene de lever under, er en gave å se.

Enrique i full fart


Marit med klassen sin


Buss, støv, søppel og humper!