Livet på Centro Creer

Dere tror kanskje at alt vi gjør her i Ecuador er bare fryd og gammen (mest gammen), at det hele er en eneste stor ferie med strandliv og indianermarkeder. Det er kanskje ikke så rart at dere kan ha det inntrykket, da mesteparten av blogginnleggene våre omhandler nettopp dette. Men det er jo tross alt ikke bare derfor vi er her. Under følger første del av triologien om vår jobbhverdag i Guayaquil.

Lars og Carla

Det starter allerede før klokken er seks. Klokken ringer, og Pernille, Tanita og Karin står opp. På kjøkkenet møter de Lars med to bananer i hendene, og når klokken har blitt halv syv, sitter vi alle og venter på at Ole, en av de “faste volontørene”, skal komme ned fra leiligheten. Det tar sin tid, som regel et kvarter eller mer. Når kollegaen ankommer basengområdet, tar vi beina fatt og går bakveien ned til Metroviaen.

Nelsson og Pernille

Bussturen er sjeldent hyggelig. Guttene får så å si aldri sitte, mens jentene av og til blir tilbudt plass. Med en kapasitet på 37 sitteplasser og 123 ståplasser er altså sjansene minimale for en behagelig busstur med tanke på at byens innbyggertall ligger på mellom tre og fire millioner. Når første bussetappe er unnagjort, venter en kort spasertur med mange tut og blikk før vi ankommer det som fungerer som et slags busstopp. “Venga, venga”, ropes det, og det gjelder her å hoppe på bussen hvis det er ønskelig å komme med. Disse bussene er som regel dekorert på ulike måter, og Ecuadorianernes kreativitet overrasker stadig. Å komme av bussen er et prosjekt i seg selv. Det gjelder å stavre seg mot inngangen når det nærmer seg riktig hjørne, og deretter hoppe av i kjørende tilstand. Nesten. På nevnte hjørne venter ofte kolegaer fra Centro Creer, som alle må kysses på kinnet hvertfall tre ganger daglig. Snart skimtes en liten van i det fjerne, med en fyr hengene ut av døren og et noe alternativt interiør. Vi presser oss inn i en allerede full bil, og tar fatt på en relativt kort reise som like gjerne kunne blitt tilbakelagt til fots. Området vi kjører gjennom blir ansett for å være såppas lite trygt at biltransport er nødvendig. Det kan nevnes at det var i dette området fjorårets volontører, og også Karin, ble ranet. Det knyttes alltid en hel del spenning til om bilen takler den siste kneika opp mot Centro Creer. Så langt har det gått bra, mot alle odds. Turen fra Casa til Centro koster i alt 65 cent, ca 3 kroner.

Marilin Mora under morgenformasjon

Vel fremme setter vi oss ned og venter på at barna skal ankomme. De slippes ikke inn porten før 07.50, og da er det på nytt duket for ti minutter med kyss, klapp og klem før morgenformasjonen begynner. Det hele åpnes med litt lett morgengymnastikk (faktisk bare litt veiving med armer), før vi snakker en stund om hvilken dag det er i dag. Deretter følger dagens bønn. En noe spesiell opplevelse hvis Marilin Mora, en av Karins elever, er tilstede. Bønnen åpnes med ordet señor, og dette føler tydeligvis Marilin er hovedpoenget med hele bønnen, så hun velger like gjerne å gjenta dette gjennom det hele. Hvordan hun klarer å underholde oss dag etter dag med kun ett enkelt ord er noe som er en kunst å forklare. Og til tross for våre litterære nådegaver, så er faktisk dette vår akilleshæl. Det nærmeste vi kommer en beskrivelse er et rungende og nasalt “neño!!!”. Hun avslutter ballet med et prangende “AMEN”. Resten av forsamlingen er også relativt urolig, og mange velger å løpe av gårde under seremonien. Etter dette går barna til sine respektive klasserom.

Pernille sin klasse består i hovedsak av døve ungdommer i alderen 14 til 27 år, i tillegg til en med Downs syndrom og noen intellektuelt tilbakestående. Karin er assistent i en klasse med ungdommer fra 13 til 20 år. Her har du flere med Downs syndrom, samt en del intellektuelt tilbakestående. Felles for alle er at de er nokså lavtfungerende, og flere har store adferdsproblemer. Derimot har Lars en klasse med stort sett oppegående elever. Elevene som er fra 10 til 14 år har blant annet Downs syndrom, fysiske handikap, noen døve og andre med uspesifikke diagnoser. Tanitas klasse har en døv og et stort antall med Downs syndrom som også tror de er døve. Disse er i alderen 6 til 9.
Selv om aktivitetene varierer fra dag til dag, så er det viktig for barna å ha rutine. Derfor er det en rekke gjøremål som gjentas hver dag. Det går som regel i skriving av eget navn, vasking av bord og hender og ordning av timeplan. I tillegg til dette har de forskjellige klassene varierende aktiviteter for hver dag, slik som julepyntlaging, gymnastikk, musikkterapi, tur til butikken, manikyr, matlaging og vasking av klær og klasserom. Dagen er over allerede klokken 12, men det er bemerkelsesverdig hvor slitene vi blir etter bare en 4 timers lang arbeidsdag. Nå venter en enda slitsommere hjemreise med stekende sol, døde hunder og innpåslitende gateselgere.


Skolens mål er å gjøre elevene så selvstendige som mulig, slik at de kan fungere noenlunde i samfunnet. Dessverre blir dette hemmet av klassenes dårlige sammensetning av diagnoser og sviktende familieoppfølgning. Men allikevel er Centro Creer en utrolig viktig institusjon i et samfunn hvor handikappede blir sett ned på og undertrykt. Det er rørende å se hvor mye senteret betyr for elevene og familiene, og hvordan enkelte lærere legger sjelen sin inn i arbeidet. Mange av elevene ville vært mye verre hadde det ikke vært for senterets gode arbeid, og vi er alle stolte av å være en del av dette, om så for bare en kort periode.

Tanita med klassen sin